Under under The suburb under the suburb

Opptak fra en gang- og sykkeltunnel ved Kystgarasjen på Straume den 15. januar 2020 Recorded ín an underground pedestrian tunnel at Straume on January 15, 2020

This recording is from a 370-meter underground tunnel for pedestrians and bikers that connects the underground car park at Sartor Shopping Centre to a property development project at the seafront by the Straumssundet strait. Hardly any sound penetrates from outside, but four minutes into the recording a helicopter pass. A person passes by (from 10 min. onwards), and later on (from 14 min.) another pedestrian and a biker pass in opposite directions.

Dette opptaket er gjort i en 370 meter lang gang- og sykkeltunnel mellom Straume sjøfront og Kystbygarasjen. Kystbygarasjen er et underjordisk parkeringsanlegg ved Sartor Storsenter på Straume, mens Straume sjøfront er et nytt leilighetskompleks i sjøkanten ved Straumssundet. Det er lite lyd utenfra som når inn hit, men fire minutter ut i opptaket hører vi at et helikopter passerer. En person går forbi (fra 10 min.) og senere passerer en person og syklist i hver sin retning (fra 12 min). Ellers domineres opptaket av vann som drypper langs veggene og mot plastdekket over gangveien.

Odine Park discusses how the suburb is imagined and explores the ways the suburban imaginary figures in popular culture and fine arts. “Thirtyfour Parking Lots in Los Angeles” by Ed Ruscha as well as more recent works by Travis Shaffer, Michael Light and Edward Burtynsky are examples of works that explore the banal suburban landscape. A detached gaze foregrounds the repetition, scale and monotony of large-scale structures.

Ondine Park diskuterer forestillinger om bydelen slik de kommer til uttrykk i populærkultur og kunst. Ed Ruscha’s “Thirtyfour Parking Lots in Los Angeles” og senere arbeider av Travis Shaffer, Michael Light og Edward Burtynsky drøftes som eksempler på fotoarbeider tatt på avstand fra fly eller satellitt og hvor bilfokusert og inhuman byutvikling kommer til uttrykk i storskala repetisjoner.

The images demonstrate both the scale and anaesthetic quality of individual suburban projects and, taken collectively, gives a sense of the mind-boggling repetitiveness of this built form as well as the mega-scale of such an anaesthetic, car-focused/inhuman vision of building and planning. (…) In their respective large-scale, aerial photographic works, each artist calls attention to the spectacular ugliness and colossal nonhuman-scale geographies of these places. In their works, suburban residential divisions (…) and retail, commercial, and industrial sites (…) sprawl, receding endlessly into distant horizons.1

Working with sound, I am unable to operate from such distant perspectives outside and above. Listening and recording always takes place within, from the inside. From the outside, it is anyway not possible to see the underground car park at the end of this tunnel. Even though the recording is indoor or underground, it testifies to differing climatic conditions compared to the Los Angeles of Ruscha’s photos. Precipitation infiltrates the mountain and causes the dripping, although a drainage system keeps the pathway dry.

Notwithstanding all these differences, I still experience that this record imagines a non-place:

Den type lydopptak som jeg arbeider med gir ingen mulighet for slike perspektiver hvor bydelsmiljøene kan betraktes på avstand, utenfra og ovenfra. Opptakene skjer alltid nedsenket i de omgivelsene som jeg ferdes i. Parkeringsanlegget som denne gangtunnelen leder inn til er bygget i fjell, og kan uansett ikke sees utenfra. Opptaket vitner også om andre klimatiske forhold på Straume enn i Ruscha’s bilder fra Los Angeles. Nedbør infiltrerer fjellet, og anlegget er bygget for å lede bort vann son drypper, slik at man kan ferdes tørt.

Til tross for alle disse forskjellene, gir også dette opptaket en sterk opplevelse av å være et ikke-sted:

Non-places are located, dimensional spaces in which social meaning has been prevented from accreting or from which social meaning has been evacuated. Anthropologist Marc Augé is most famous for articulating the concept of the non-place. For Augé, the definition of non-place is predicated on an opposition between (anthropological) place and space.2

The pedestrians and the biker ignore me as well as the microphone in the middle of the tunnel. One of the pedestrians listens to music on headphones, and we do not even reside in the same soundscape. This place invites no interaction, and surveillance cameras are the only means for making this place feel safe. No security guards come to check on what I am doing.

(Please use headphones when listening.)

Fotgjengerne og syklisten som passerer ignorerer både meg og mikrofonen midt i tunnelen. En av fotgjengerne hører musikk på hodetelefoner, og vi lytter derfor heller ikke til det samme lydmiljøet. Dette stedet inviterer ikke til noen form for interaksjon, og det er kun overvåkningskameraene i tunnelen som gjør at dette kan oppleves som et trygt sted å ferdes. Det kommer ingen vektere for å høre hva jeg driver med mens jeg gjør opptaket.

(Bruk hodetelefon når du lytter.)

1 Park, O. (2014). The Suburban Imaginary: Ambivalence, Strangeness, and the Everyday in Contemporary Representations of the Suburb [PhD Thesis, Department of Sociology, University of Alberta]. https://era.library.ualberta.ca/items/40697516-8147-4953-988f-f7a133ecba8b, pp. 162-166.

2 Ibid., p. 170.