This recording is from the Kgalagadi Transfrontier Park, a nature reserve in the Kgalagadi (Kalahari) desert at the border between South Africa, Namibia, and Botswana. I visit my oldest son, Thomas, who is currently on exchange to Cape Town. We take a trip to Southern Namibia during Easter, revisiting places we lived or travelled to when he was only a few years old when we resided in Luderitz, Namibia.
Denne opptaket er gjort i Kgalagadi Transfrontier Park, et naturreservat i Kgalagadi-ørkenen (Kalahari) langs grensen mellom Sør-Afrika, Namibia og Botswana. Jeg besøker min eldste sønn, Thomas, som for tiden er på utveksling til Cape Town. Vi tar en tur til Sør-Namibia i påsken, og besøker steder vi ble kjent med da han bare var noen få år gammel og vi bodde i Luderitz, Namibia.
The roads inside the park follow the river beds. Despite rain yesterday, the rivers are dry, as they are most of the time. We drive on gravel roads. We stop by a tree with a large sociable weaver nest for this recording. Due to safety regulations in the park, we cannot leave the car, but I guide the mic out through the side window.
We can hear the nesting birds chirping, more distant birds, and the general ambience of the place. Once in a while, fellow visitors pass by in their cars. At the start of the recording, another car has stopped nearby. When a vehicle stops, they might have sighted something, possibly a lion or cheetah. Often, others will follow suit, trying to figure out what you have spotted.
Many of the recordings I make are from the suburbs and commonly feature suburban human presence (voices, traffic, etc.) as well as “nature” (birds, wind, water). In these suburban recordings, the distinction between urbanity and nature breaks down; they are no longer separate entities, categories or places but part of the same Anthropocene setting.
Presumably, this recording location is as different as possible, recorded in the wild and on a different continent. Still, it sounds so much the same. Birds and cars.
I enjoy nature documentaries and watch them regularly, often recognising sites I have visited in the Kalahari, Etosha, or elsewhere in Namibia. As I spot known locations, it also becomes clear how fictional these documentaries tend to be. For example, we see elephants by a water hole within an apparent wild and untouched environment. I recognise the location being the Okakouejo water hole in Etosha. This is an artificial water hole, floodlighted at night, and if the camera turned a little to the right, we would see tourists sitting by the swimming pool, gin and tonic in their hands. Coming back here, in the Kgagaladi, for the first time in many years, I realise how the park is regulated and domesticated. As a “park”, it bears similarities to any urban park, designed to be a confined and domesticated spatial break from the surrounding urbanity.
Different as it might be from the suburban surroundings of Bergen, this is also a space produced by humans. It is an engineered effort to preserve biodiversity financed through tourism. Bordering fences restrict the area where wildlife can roam. Artificial water holes boost populations beyond what the environment naturally can sustain. This, too, is part of our Suburban Planet.
(Please use headphones when listening.)
Veiene inne i parken følger elveleiene. Til tross for at det regnet i går, er elvene tørre, som de er det meste av tiden. Vi kjører på grusveier og stopper ved et tre med et stort veverfugl-rede. Sikkerhetsbestemmelser i parken tilsier at vi ikke kan forlate bilen, men jeg fører mikrofonen ut sidevinduet.
I opptaket hører vi hekkende veverfugler, mer fugl lengre unna, og en generelle lydambiens. Av og til passerer biler med andre besøkende i parken. Ved starten av opptaket er det en annen bil som har stoppet i nærheten. Når noen stopper, kan det være at de har sett noe, muligens en løve eller gepard. Ofte vil andre også stoppe, i håp om å oppdage hva de i den første bilen er opptatt av.
De fleste feltopptakene som jeg gjør, skjer i bydelsmiljø. De bærer gjerne i seg lyden av menneskelig tilstedeværelse, f.eks. stemmer eller trafikk, så vel som naturlyd, f.eks. fugler, vind eller vann. I feltopptakene blir skillet mellom urbanitet og natur borte; de er ikke lenger separate kategorier eller steder, men sameksisterer som del av et antropocent miljø.
Ettersom dette opptakter er gjort i en nasjonalpark på et annet kontinent, skulle man tro at lydmiljøet ville være veldig annerledes, men fremdeles hører jeg en blanding av bilstøy og fuglekvitring.
Jeg liker å se naturdokumentarer. Ettersom jeg tidligere har bodd i Namibia, kjenner jeg noen ganger igjen hvor filmingen er gjort, i Kalahari, Etosha eller andre steder i Namibia. Da blir det åpenbart hvor fiktive noen av disse dokumentarene kan være. Vi ser elefant som samles ved et vannhull i et tilsynelatende vilt og urørt miljø. Men jeg gjenkjenner at dette er filmet ved vannhullet Okakouejo i Etosha, som er et kunstig vannhull ved en av leirene i parken. Om natten er vannhullet flombelyst, og hvis kameraet dreide litt til høyre, ville vi se turister sitte ved svømmebassenget med en gin og tonic. Nå som jeg for første gang på mange år er tilbake i Kgalagadi, innser jeg hvor regulert og temmet denne parken også er. Som en “park” har den likheter med enhver urban park, utformet som et avgrenset og domestisert frirom fra omkringliggende (sub)urbanitet.
Enda så forskjellig som parken er fra forstedene i Bergen, er dette også et bevisst designet miljø. Parken er utformet for å bevare biologisk mangfold, finansiert gjennom turisme. Gjerdene strekker seg rundt hele parken og begrenser området hvor dyr kan streife, mens kunstige vannhull gir livsgrunnlag for større populasjoner enn hva miljøet naturlig kan opprettholde. Dette er også en del av vår verden av forsteder, eller «suburban planet» som Roger Keil betegner det.
(Bruk hodetelefon når du lytter.)